Molly vil ut

Jo da, jeg er en voksen mann som egentlig ikke skal legge ut bilder av katta si, hverken her eller der. Men dette er ikke akkurat en kattunge med fjær på, i en jævla kurv. Har noen regna ut hvor mye IQ som skal til for å skjønne greia med dørhåndtak forresten?

Tegneserie minus tegning

...bare fargelegginga står igjen etter at jeg "gjemte" strekene. Den ferdige stripa kan nok snart leses på flereflate.nettserier.no.

Tre gamle tegninger

Dukk! Grautskudd!

Taka mann.

Hardt hår.

Ostehøvel og ostelim

Ostehøvelens svakhet. Den geniale oppfinnelsen vi skryter av her i landet. Javel, men den har mange svakheter. Enkelte av svakhetene hindrer meg av og til i å kjøpe ost selv om jeg har lyst på. Det er også ostens skyld, men mer om det senere. Finnes det en god høvel som tilfredsstiller mine krav, eller kan jeg med disse ord om ikke annet prøve å få til en generell forbedring? Problem nummer en er høvelens skivehullbredde. Ofte kan man oppleve at høvelen skjærer ekstremt tynne skiver. Så tynne skiver at du titt og ofte prøver å bøye opp sprekken med en smørkniv i håp om at den skal bli større. Det beste er i grunn å være bevisst på dette problemet når man kjøper ostehøvel. Det finnes nemlig høvler med stor nok åpning. Problem nummer to er det muligens verre med. Høvelens svakhetspunkt, der "knekken" etter hvert oppstår. Knekken kommer gradvis, og det kan ta måneder eller år. Men den kommer til slutt, såfremt du ikke har en sterk og god ostehøvel. Høvlene deles her inn i to typer: a) skaft med flat profil, og b) rund profil (dette krever ofte festepunkt fordi høvelhodet alltid er flatt). Enten bøyer den seg altså fordi metallet er flatt, tynt og bøyelig, eller fordi skaftets festepunkt til høvelhodet er svakt. Det beste måtte ha vært en helstøpt høvel med rund profil hele veien, med gradvis overgang til hodet. Skjønner?

(Jeg har forøvrig kjøpt en plasthøvel på Jernia til kun 39,-. Den skjærer tjukke skiver, og bøyer seg ikke i det hele tatt. Har jeg funnet den perfekte høvelen? Det får vi se etter noen år.)

Ostelim. Når osten begynner å bli flat er det umulig å høvle den i tilfredsstillende flak. Man kan knipe av biter men handa og legge dem på skiva, men det er ikke like delikat. Ferdigoppskåret ost er uøkonomisk. Derfor finner jeg herved opp OSTELIM. Jeg har ikke kompetanse til å produsere det, og det er kanskje vanskelig å få til. Men ideen er altså: Når osten begynner å bli flat kan man lime den på en ny ost. Smør ostelim på oversiden av den gamle osten, altså den ujevne siden, og på toppen av den nye. Press bitene mot hverandre og la dem tørke en viss tid. Ostelimet skal binde seg så godt til ostene når det tørker at det blir en del av osten! Dermed kan man skjære fine flak av den forrige osten før man kommer ned til den nye.

Glise for seg sjøl

Trodde jeg hadde greit å slutte med det. Men det er ikke lett å la være når det kommer en kar med artig sveis inn på den allerede fullstappa rushtidstebanevogna. Jeg lo ikke direkte av hans bakovergredde våtblanke langmanke. Først ble jeg påmint skurken i Karate Kid 3, en sleip fyr med blankt halvlangt hår tvunget inn i en minimal hestehale (dette håret husker jeg godt fordi det gjorde kraftig inntrykk på meg, i negativ forstand, da jeg så denne filmen på kino tidlig på nittitallet). Blandet med et ferskere bilde fra en van Damme med luftig permanenthockey, som jeg skimtet da jeg zappet raskt forbi Double Impact på TV3 i forrige uke, begynte jeg å se for meg en hestehaleparykk uten topp. Altså en hestehaleparykk som kunne festes på bakhodet til en person med matchende hårfarge. For eksempel en lys sleik. En kort, lys sleik med matchende hestehale. Da jeg begynte å gruble over tekniske utfordringer omkring festemåten osv, hadde jeg allerede begynt å glise for meg selv på den fullstappa vogna. Kanskje man heller kunne ha en hestehaleparykk med inkludert kort sleik oppå?

Jeg greide å fortrenge gliset ved å ta av med hanskene og se på dem. Men så så jeg opphavet til parykkgrublinga igjen. Han hadde jeg jo helt glemt.

Om å stoppe en genseralbu

Eller hva vi kan bruke youtube til.
På Youtube lærer man stadig noe nytt. I hvert fall hvis man prøver. Nå var det snakk om å stoppe en genser, en fin og egentlig dyr strikkegenser som jeg fikk til 90% redusert pris på grunn av en kombinasjon mellom januarsalg og et hull. Hullet kan jo alltids stoppes, og da var det bare å google i vei for å lære. Som alltid ved søk som omhandler huslige gjøremål eller mat, havner man fort i diverse forum som heter noe med "mamma" eller "barn i magen" etc. Jeg lærte kanskje litt der, men disse forumene består av privatpersoners tekstlige bidrag uten film og bilder. Heldigvis linket en av dem til en youtube-video. Dette hadde jo vært førstevalget hvis jeg hadde visst hva stoppe betyr på engelsk. Det virket fåfengt å slå opp det ordet: How to stop the elbow area on a knitted sweater (acrylic). Linken tok meg altså til:

Jaggu! Darn var ordet! Og vi setter i gang... Var det den sprekeste sokken de kunne få tak i? Ai! Det gjorde litt vondt i øynene, spesielt i de siste nærbildene av en alternativ sokk hvis formål er å vise hvordan det gjøres med matchende tråd. Greit nok at de vil la oss forstå at det kan bli penere enn vist i lærevideoen,  der de bruker kontrasterende tråd. Men disse sokkene var så trøtte og utslitte at jeg nesten kunne SE tåfisen. Jeg fikk i det minste gjort jobben.

I farta. Artig hvordan kameramannen også fungerte som aktiv og engasjert reporter

Ferdig resultat. Til høyre ligger en kveila tennissokk med teip på. Den funka som sånn rund inni-dings som proffstopperne bruker.

Sushi

I enkelte sushirestauranter virker det som om kapasiteten sprenges på søndagsettermiddager, eller når det er mest populært å handle med seg et måltid hjem. Det kan være trist å stå og vente på maten mens man ser hvor stressa og ulykkelige de ansatte ser ut i sushirushtida. Kanskje de ikke er ulykkelige, men jeg har sett enkelte som ikke ser så fornøyde ut. De jobber fort og effektivt, og jeg kan av erfaring si at tida ikke alltid går fort selv om du jobber fort. Det kommer an på hva en gjør. I sushirushtida er det alltid for stor pågang i forhold til antall ansatte. Arbeidsfordelingen er gjerne ei dame som tar imot bestillinger, både i kassa og på telefon samtidig. I og med at telefonen har en tendens til å snike i køen, har jeg sett folk stå utenfor restauranten og ringe før de går inn (eller etter at de har vært inne og observert i 10 sekunder). Resten av mannskapet står bak ved ingrediensene og komponerer måltider basert på gule post it-lapper med ordrene på. En gang så jeg ei ung dame sitte og sove ved et bord, med spisepinnene i handa. Hun hadde tydeligvis matpause. Nå var plastbeholderen tom, og hun lå med ansiktet godt plassert på bordplaten mens hun holdt spisepinnene loddrett ned i soyakoppen. Hun våknet av at jeg kom inn, og da var det nok pån igjen. Andre dager går jeg forbi sushiplassen, da ser det ut som om hverken jeg eller noen andre har tenkt å kjøpe sushi. Hva er det med disse søndagsettermiddagene?